Briljant, men vag om terror

Tyskerne kartlegger nasjonale traumer med storfilmens hjelp. Nå er turen kommet til Baader Meinhof-banden.

Hitler-regimet har allerede fått sin Der Untergang. DDR og overvåkingssystemet Stasi er avslørt i "De andres liv" .

Baader Meinhof-gruppen med ekstremstudenter, nazigenerasjonens barn, førte i rundt 10 år regelrett krig mot det unge vesttyske demokratiet, delvis fra baser i Midtøsten og DDR. De brukte bomber og bankran, bortførelser og flykapringer samt henrettelser, i en angivelig idealistprotest mot verdens urettferdighet, i kjølvannet av 1968-opprøret. Som terroristene delvis skamferte.

Ikke underlig at statens reaksjon var nokså patriarkalsk, delvis preget av panikk. Rundt 50 menneskeliv ble ofre.

I opposisjonelle kretser har det hvilt en slags romantisk aura over banden. De kjempet for sine ideer inn i døden.

Regissør Uli Edel har innkalt noen av de mest glamorøse tyske skuespillerne til å fremstille banden. Han følger ikke ofrene. Det kan virke foruroligende. Her har vi Moritz Bleibtreu som den ustabile karismatikeren Andreas Baader, Marina Gedeck som den mer tenksomme Ulrike Meinhof. Fra tid til annen får de sine til dels autentiske replikker til å låte merkelig overbevisende.

Filmen tar ikke tydelig stilling, men rekonstruerer hendelsene fragmentarisk, nøyaktig og teknisk briljant. Forbløffende scener følger hverandre i svært aktivt tempo. Her er aldri et kjedelig øyeblikk.

Vi er midt oppe i studentopptøyene i Berlin 1968, en rus langt hinsides enhver fornuft for deltagerne. Så kommer den langsomme undergangen, som skildres uten forsøk på dypere karaktertegning eller psykologisering. Vi skal selv sørge for å bringe bitene sammen til et helhetlig bilde.

Metoden kan få banden, kvinner som menn, til å virke forførende, i et eviggyldig ungdomsopprør med farsdrap. Og det fortjener ikke gruppen villfarne idealister, som overtaler seg selv til stadig mer råskap. Ganske snart fortoner de seg som psykopater og sosiopater. Drømmen om frigjøring, også fra personlige problemer, ender i det mørkeste mareritt. Og i pur ondskap.

Tross det problematiske er filmen mer enn verd å se, særlig om den fremkaller egne motforestillinger hos tilskueren. Tross alt billedlegger Baader Meinhof et dypt traume, midt i det siviliserte Europa. Tyskland rommet også dette, for noen tiår siden. Baader Meinhof-fenomenet virket på enkelte like farlig fascinerende som nazismen og kommunismen.

Filmen ble vist på Bergen Internasjonale Filmfestival. Ordinær première 31.10