De dødes tjern

Det er mye godt å si om teaterversjonen av De dødes tjern, bygd over André Bjerkes psykoanalytiske krim og skrevet under navnet Bernhard Borge i 1942.

Mye har skjedd siden da, også at Freuds teorier, som Bjerke var så opptatt av, er blitt ganske filleristet i mellomtiden. Nettopp det gir stykket en artig eim av noe forgangent, som når man blir sittende og glo på en gammel film på TV.

Og det er akkurat hva vi gjør - men vi ser altså både bok og ikonisk film i teatret. «Ser bok» i betydningen at dette er en kombinasjon av fortellerteater og radioteater (og litt skoleteater).

Filmen ser vi gjennom Bård Lie Thorbjørnsens scenografi og Rolf Christian Egseths lysdesign, og vi hører den i Steffen Hofseths lydbilde. Hva disse tre har fått til av skummel skog, tåkelagte myrer, kaldt månelys, bunnløse tjern og skrekkvekkende fugleskrik på Oslo Nye Centralteatret , er imponerende.

Oslo-tonen

Mye av det vi burde sett av handlingsforløpet, blir fortalt av Borges «jeg», som en glad vandrer ut og inn av episodene på Oslo Vest, i og rundt en hytte i skogen.

Jeg’et, en krimforfatter med skrivesperre, er velspilt småredd, pussa og underfundig i Emil Johnsens skikkelse. Han behersker den urbane Oslo-tonen som var ganske ny i norsk teater på den tiden romanen ble skrevet, og som særlig hørte hjemme på Centralteatret, Oslos eldste.

Denne nye naturligheten var Wenche Foss’ varemerke, og den er avhengig av ekstremt god diksjon. De yngste i dette laget av unge skuespillere har en del å lære om det - her er sluking av stavelser, stemmer som går ned på slutten av replikker og andre begynnerfeil, men særlig i innledningen er tempo og replikkveksling kjapp, lettbent og humoristisk.

Et visst og - må vi tro - tilsiktet støvpreg, er nostalgisk sjarmerende.