Etter at Oslo-virkeligheten brøt seg inn på teaterscenen, i Rimini Protokolls «En folkefiende», fortsetter Ibsenfestivalen med at Gisken Armand går bort til vinduene på Malersalen og stenger den ute. Herfra er det fiksjonen som gjelder. Men det er et utrygt fiksjonsunivers vi møter i stykket til Arne Lygre.

«Hva skal jeg med mer av verden?» spør den kvinnelige hovedpersonen (Armand). Hun befinner seg i sitt eget hus, hvor hun bestandig har oppholdt seg, og har det godt. «Jeg har min mann. Jeg har min venninne. Hun har en datter. Vi er nesten som en familie» sier hun på slutten av den innledende monologen, som avslutter med «Det har ikke skjedd noe ennå.»

Da stykket hadde upremiere i Paris i fjor, sa regissøren Stefane Braunschweig at før katastrofen, levde personene i «Jeg forsvinner» et banalt liv, et liv uten historie. Han fortsatte med å referere til tragedien på Utøya, og hvordan mennesker man så på tv forvirret snakket om hvordan noe så forferdelig kunne skje, i et land hvor det praktisk talt aldri «skjer noe».

Å trekke inn Utøya i en omtale av Arne Lygres stykke, blir kanskje feil. Han skrev det lenge før 22. juli i fjor, og katastrofescenariene som utspiller seg i stykket, kan være den kvinnelige hovedpersonens fantasifostre. «Jeg forsvinner» handler om dødsangst og ensomhet. Kvinnen spør seg om det overhodet er mulig å ha medlidenhet eller om medopplevelse overhodet er mulig. Som et slags «monodrama» skriver stykket seg inn i en mer lyrisk, eller episk, enn egentlig dramatisk tradisjon. Men monologen som uttrykk for en bevissthets forsøk på å overskride det gitte, møter man allerede hos Shakespeare, hvor Richard II fantaserer om å forvandle den ensomme fengselscellen «unto the world». 

Gisken Armand er hele tiden på scenen, i den krevende rollen som heter «Jeg». Mens de øvrige rollefigurene til Lygre heter noe i teatersammenheng så uvanlig som «Min venninne», «Min venninnes datter» og «Min mann». De blir spilt av Laila Goody, Stine Mari Fyrileiv og Eindride Eidsvold. Skuespillere som alle er i stand til å gi disse, nesten fantomaktige rollene, en personlig valør eller klang, uten å typetegne og karakterisere. Stubøs iscenesettelse fremhever det musikalske ved Arne Lygres tekst, som om det var et stykke kammermusikk. Sceneskift skjer bare ved hjelp av entreer, og kresen bruk av effekter som John Scofields gitarsoli og Eller Ruges lys.

Dette fraværet av visuelle effekter, og konsentrasjonen på tekst, skulle tilsi at denne oppsetningen var en utmattende konsentrasjonsøvelse. Arne Lygre opererer med flere tekstnivåer, som i bokutgaven markeres typografisk gjennom bruk av halvfet og kursiv, og som tildels er skrevet i fortid og tredjeperson. Stykket utfolder seg likevel ikke retrospektivt, som tilbakeblikk, men følger en seriell struktur hvor de enkelte delene har overskrifter som «Øyeblikket etter», «Timen etter», «Uken etter» og «Måneden etter».

På scenen forbløffes man over hvor lett den kompliserte teksten likevel faller i munnen på skuespillerne, og hvor mye «skjult» humor det er i den. Noen, ganske få ganger, kan oppsetningen gi meg en følelse av å være på en avansert «audition». Men tar man det fantastisk nyanserike replikkarbeidet for en stiløvelse, er det nok å se på ansiktet til Gisken Armand.