Gode vibrasjoner

The Beach Boys låt eventyrlig, selv gjennom den plastikkhøyttaleren vi hadde hengende over kjøkkendøren gjennom 60-tallet. Sangene deres var ikke bare fengende. De hadde en californisk magi som ga bandet en plass mellom våre største britiske helter.

Selv tante Boya, som sang i Økern damekor og som hadde vært på dansetilstelninger på Grorud før krigen, likte sangene til Beach Boys. Hadde hun levd i dag, ville hun kanskje ha sittet i Spektrum. Jeg kjenner nostalgien presse på, og den hører da også naturlig hjemme i møtet med et band som feirer 50 med tidløs kvalitet.

Det jeg engster meg for, er om magien skal gjøre mageplask og knuse den surfeopplevelsen vi er her for å få. Nå er det en opplevelse i seg selv å se de overlevende strandguttene - Brian Wilson, Mike Love, Al Jardine, Bruce Johnston og David Marks - samlet på en scene.

Med så mange uenigheter og uoverensstemmelser gjennom årene, både personlige og rettslige, er det ingen selvfølge at de skal levere en eneste harmoni.

Harmonier

De er fjorten personer på scenen, og det må de være for å gjenskape hele det originale soundet. De starter showet med «Do it again», og det er Mike Love som er forsanger. Det er slående hvordan harmoniene rundt ham sitter fra start. Jeff Foskett står ved siden av Brian Wilson, og han tar seg av den falsetten den gamle ikke makter lenger.

Det låter utmerket.

The Beach Boys´ sanger speiler og fornyer det amerikanske 50-talls soundet.

Mike Love beveger seg forsiktig rundt på scenen, småflørter med de fremste radene og gjør en særdeles langsom piruett. Det første tydelige bifallet fra publikum kommer i «Surfin´ safari», og Brian Wilson ser rimelig tilfreds ut bak det hvite flygelet, hvilken verden han enn måtte befinne seg i.

Han synger «You´re so good to me» og kommer bra fra det. Det er han som bærer de melankolske understrømmene i de vestkystdrømmene som presenteres. Al Jardine tar seg av «Then I kissed her», den gamle The Crystals-sangen, og det låter så klassisk som det kan gjøre.

Det begynner å bli bevegelse i salen. Bandet holder seg med et fornuftig volum og holder seg unna noen form form staffasje. Det tåler selvsagt sangene. Det går mot annonsert pause. Andre del starter med temaet fra «Pet sounds», før de fire samler seg rundt Brian Wilsons piano og gjør «Add some music».

Jeg rekker å få med meg «That´s why God made the radio», en sang fra den ferske platen, og den legger seg pent inn i tradisjonen. De store klassikerne kommer senere, men The Beach Boys har allerede vist at de kan ta vare på magien, også i 2012.

Anmeldelsen er basert på de første to timene og tyve minuttene.