Plakaten får ParaNorman til å ligne en familiefilm, men den kan sette en støkk selv i voksne tilskuere. Ikke på grunn av grusomme eller voldelige scener, men fordi den er holdt i en temmelig burlesk stil.
De mange zombiene har ansikter formet som stivnede skrik, og kjøttrester kan henge og slenge nedenfor den åpne tanngarden.
Men også virkelighetens vesener er ofte ekle og avskyelige, ja, persongalleriet er fullt av fordreide ansikter og ekstreme kropper. Som skrekkfilm er det slik sett uvisst hva man skal frykte mest: De levende eller de døde.
Antihelt
Det er da også poenget til guttungen Norman, som liker seg best blant de døde. Han ser spøkelser overalt og konverserer blidt med dem, derav filmtittelen. Rommet hans er fullt av rekvisitter fra underverdenen. På skolen blir han et mobbeoffer, og foreldrene gjør hva de kan for å normalisere ham.
ParaNorman er andre film fra det amerikanske animasjonsstudioet Laika. I likhet med Coraline er det en såkalt stop motion-film laget med dukker som flyttes manuelt for hvert bilde.
Anmeldelsen fortsetter under traileren.
Den klassiske animasjonsteknikken suppleres av avanserte 3D-printere til fremstilling av rekvisitter i plast, gips og metall. Til ParaNorman ble det laget mange tusen gipsmasker for å kunne variere ansiktsuttrykket på dukkene. Det er en ekstremt arbeidskrevende prosess som skaper et levende og fysisk uttrykk.
3D-formatet gir dessuten en effektiv lagdeling av handlingen. Bildene fra virkeligheten er klare og tydelige, mens underverdenen får et slørete preg.
Paranormalt kaos
Teknisk er ParaNorman mektig imponerende. Men det går over stokk og stein med Chris Butler, som her debuterer som både manusforfatter og regissør.
I starten er karaktertegningen besnærende. Man lever seg umiddelbart inn i antiheltens hemmelige og ensomme liv. I stedet for å beholde denne spenningen mellom virkelighet og fantasi, velger imidlertid Butler å omskape hele virkeligheten til et sirkus av underjordiske fenomener. Han går amok i hekser, trolldom, zombier, elektrifiserte demoner og håndkolorerte himmelstormer.
Det blir fråtsing i et populært og velbrukt fenomen, ikke en selvstendig bruk av det.
Den klassiske animasjonsteknikken suppleres av avanserte 3D-printere til fremstilling av rekvisitter i plast, gips og metall i «ParaNorman».