- Dokumentar fra Utøya åpner avgrunnen på nytt

I Norge har de noe som heter skolevalg, forklarer den engelskspråklige nyhetsoppleseren. Mange ungdommer reiser på politisk sommerleir og deltar i skoledebatter.

Til ungdommen åpner med et klassisk utenfrablikk på norske forhold. Etter det iscenesatte TV-klippet, blir vi i rask rekkefølge introdusert for fire ungdommer som driver med nettopp slike aktiviteter. Filmskaper Kari Anne Moe følger dem i en toårsperiode, fra sommeren 2009 til høsten 2011. Filmteamet var på Utøya sammen med Johanne B. Lindheim, men reiste tilbake til Oslo fredag formiddag 22. juli.

Naturligvis måtte terrorhandlingene forandre filmprosjektet, men hvordan?

Video

 

Se klipp fra filmen «Til ungdommen»

Filmskaper Kari Anne Moe fulgte fire ungdomspolitikere fra sommeren 2009 til høsten 2011.

Hverdagslig

Kari Anne Moe har valgt en både effektiv og klok vei. I stedet for å gjøre dette til en 22. juli-film, har hun beholdt den planlagte kronologien. Her er ingen forklarende voiceover, og filmskaperen selv inntar en diskret observatørrolle. Ungdommene filmes mens de deltar på retorikkurs og driller hverandre i intervjusituasjoner. Slik blir de selv filmens journalister i mange sekvenser. Det skaper nærhet og sympati.

Dokumentaren er holdt i en hverdagslig stil, men henter intensitet fra den underliggende katastrofen vi vet kommer. Faktisk bidrar den saklige tonen til å gjøre terrorhandlingene enda mer sjokkerende. Man skulle kanskje ikke tro det var mulig, men Moe klarer faktisk å gjenskape den første felles følelsen av vantro og skrekk.

Sensitive scener

Til ungdommen har ingen egne bilder fra terrorhandlingene, og bruker bare et lite antall klipp fra nyhetssendingene. De etiske dilemmaene er like fullt store, spesielt knyttet til opptakene fra Utøya. Kan man vise dansende, lykkelige mennesker som ikke lever lenger? En konsertscene dveler ved ungdommene mens de lytter til en sang med teksten «det e ingen som vil dæ te livs no i natt».

Spesielt for pårørende må dette være svært sensitive scener, men de skaper samtidig en sann og radikal kontrast mellom før og etter. Den samme kontrasten får sitt helt konkrete uttrykk i ansiktet til Johanne B. Lindheim. Hun overlever, men det tidligere så optimistiske ansiktet er plutselig rammet av et bunnløst alvor. Hennes forklaring åpner hele tragedien på nytt.

Og kanskje er dette det viktigste kvalitetskriteriet for alle kommende bøker, filmer, teaterstykker og komposisjoner om 22. juli: Evnen til å gjenåpne avgrunnen og vekke liv i medfølelsen.

Åpent sår

Til ungdommen gjør også noe mer. Den beveger seg ganske enkelt videre til det skolevalget som egentlig skulle være filmens dramaturgiske toppunkt. Nå blir det i stedet et trivielt postludium til landets store requiem, og et slående bilde på den raske tilpasningen til hverdagen. Til ungdommen er som et åpent sår sett på avstand.