Avkledde strippere

Skuespilleren Channing Tatum, som også har produsert Magic Mike, var en av disse overkroppene. Og det var hans erfaringer fra strippebransjen som avstedkom ideen til det som er blitt en på mange måter overraskende beretning om mannlige strippere i Tampa.

Svette helter

Det er for så vidt ikke overraskende at Steven Soderbergh (Oceans-trilogien), en regissør som vet å få sine filmer til å skinne, skaper et høyst underholdende, severdig fesjå fra strippescenen, bygget opp etter musikalmal med lange, velkoreograferte strekk av sang, dans og ristende rumpeballer.

Men det er overraskende at en film om mannlig stripping, helt fri for "I blanke messingen"-ironi, viser seg å være en utmerket arena for å portrettere både gruppedynamikk og persondramatikk.

Ikke minst er det forbløffende at en film om stripping var det som skulle til for å overbevise om at Tatum har mer å by på enn høye kinnben og lav fettprosent.

Under overflaten

Filmen om bransjen der de glinsende overflater er alt, har nemlig som ambisjon om å fortelle om det som skjer på innsiden.

Det er et av filmrepertoarets standardopplegg, motsetningsparet overflate/innside. Overflaten er den plettfrie, glansede. Under den finnes alt det andre, de mørke strømningene i Blue Velvet, det syke sinnet i American Psycho, det ensomme mennesket i Shame.

Men like ofte lander resultatet i en ufrivillig oppvisning i de mest banale klisjeer, om påståtte dybder der vi tilskuere knapt ser krusninger på langgrunn.

En film som teknisk sett er beslektet med Magic Mike, lettkledde Burlesque fra 2010, var et slags skrekkens eksempel på sistnevnte, spekket som den var med sørgmodige dukkeblikk i speilet.

Uoppnåelig

Men regissør Soderbergh, og hovedrolleinnehaver Tatum i rollen som den suverene stripperen som nyter livet med damer, sex og dop mens han legger luftige planer for livet etterpå, overrasker med å skru til troverdige rollefigurer og et dempet relasjonelt drama.

Mellom scenene som pumper like mengder testosteron og musikk utover kinosalen, får vi en nedpå og liketil skildring av magiske Mike, hans unge tenåringslærling i faget og dennes skikkelige legesekretærsøster.

Strippere har også følelser

Hun tar igjen det hun mangler i BH-størrelse med et klart topplokk, naturlig sjarm og en hverdagslighet som plutselig virker attråverdig i slike omgivelser.

Men samtidig er hun selvsagt den ene kvinnen vår wonderboy ikke kan få, gitt hans yrke og tvilsomme innflytelse på lillebroren, og dermed den som minner Mike om at hans talent, suksess og topptrente mageregion er bygget på høyst forbipasserende kvaliteter.

Slik lister Magic Mike inn akkurat passe alvorlige problemstillinger mellom oppvisningene i lettkledd lateks, uten noen gang å begi seg ut på tvungent dypsindig sjelegranskning.

Filmens store fortjeneste er at den klarer å balansere sine to agendaer med letthet, og tilfredsstille på begge plan, både som tøyesete øyedrops i ett øyeblikk og behersket persondrama i det neste, sømløst sammenflettet.

Livsløgn

Nå er det riktignok ikke særlig overraskende at en film om strippingens mange gleder før eller siden avslører den iboende livsløgnen for oss: Frykten for aldring, slangene i paradiset, håpet om å bli elsket for mer enn sine vaskebrettsformasjoner.

Men etter å ha sett traileren for Magic Mike, med den sjeldent sterke skepsis denne og tilhørende filmtittel innga, var det virkelig en helt annen og mye bedre film som ventet på kino.