Det føles som om hun har vært her alltid, men den canadiske skuespilleren og regissøren Sarah Polley er bare 33 år gammel. Hun hadde sin første rolle i fireårsalderen og fikk det internasjonale gjennombruddet i Den søte ettertid (1997) av Atom Egoyan.
Polley debuterte som langfilmregissør med Away from Her i 2006, en film som ble nominert til to Oscarpriser og åpnet for en større oppmerksomhet om alzheimer. Hun går videre med kjærlighetsmotivet i Take This Waltz, men nå med et yngre par i hovedrollene.
Bittersøtt
Den bittersøte tittelen er inspirert av Leonard Cohen. Take This Waltz handler om en kvinne i slutten av 20-årene. Hun er lykkelig gift, men forelsker seg likevel i en annen mann.
Med dette fullstendig ordinære utgangspunktet klarer Polley å lage et realistisk, men uvanlig samlivsdrama. Hennes eget manus kunne vært strengere strukturert, og det finnes et visst estetisk jåleri i skildringen av det kreative frilansmiljøet figurene befinner seg i. Fremfor alt klarer Polley likevel å fange den innforståtte stemningen i et fortrolig forhold - og dynamikken i den erotiske tiltrekningen mellom fremmede. Uten at jeg skal røpe hva som skjer, vokser filmen til en stillferdig, etisk betraktning over trofasthet og forførelse.
De små feilskjærene
Det er den eminente Michelle Williams i hovedrollen som tydeligst gestalter disse motstridende impulsene. Margot klamrer seg til ektemannen Lou (Seth Rogen) i et forsøk på å fortrenge følelsene for Daniel (Luke Kirby) i nabohuset.
Samtalen mellom ektefellene er full av lek, tull og rare koder. Ikke siden Alle andre (2009) av Maren Ade har jeg sett et like ærgjerrig forsøk på å skildre det høyst private intimspråket som utfolder seg i spesielle kjærlighetsforhold. Men nettopp varheten for nyansene gjør det minste feilskjær fatalt. Fordi hun er i ubalanse, kommer Margot i skade for å utløse konflikter som i neste omgang rettferdiggjør kontakt med den forbudte naboen.
Føttene bestemmer
Denne subtile, menneskelige dynamikken er nydelig formidlet av Luc Montpellier, som eksperimenterer med både uskarpe bilder, sakte film og påfallende utsnitt. Ofte viser han bare føtter som vandrer gatelangs eller gjør små bevegelser på kjøkkenet under matlaging. Føttene blir det fremste utrykket for kroppens vilje.
En spesielt vakker scene er filmet under vann, der Margot og Daniel i vektløs tilstand fritt kan danse den valsen som står i fare for å få for stor tyngde på land. Det er det samme prinsippet som gjelder for tivolikarusellen, en av de mer klassiske metaforene som brukes med stor effekt i Take This Waltz.
Erotikk og skam
Midt i kammerspillet er det også rom for kaotiske familiescener. Sarah Silverman dukker opp i en birolle som Lous tørrlagte alkoholikersøster. Naturligvis må hun sprekke nøyaktig når filmen trenger klar tale fra en person uten skrupler. Det er et enkelt grep, men fungerer utmerket for en regissør som ikke vil moralisere, men likevel blottstille både skammen og den indre logikken i et forbudt erotisk drama.
Lou (Seth Rogan) og Margot (Michelle Williams) er lykkelig gift. Hvorfor måtte hun da forelske seg i Daniel (Luke Kirby), som attpåtil bor i nabohuset?
