Det er vanskelig å forstå hvorfor denne franskitalienske animasjonsfilmen kommer på norsk kino i det hele tatt, enda vanskeligere å se hvorfor den kommer nå, tre år etter premièren – annet enn som fyllstoff i slunkent sommerprogram på kino.
Eventyrhuset er fortellingen om syv år gamle Daniel, som arver tantens magiske rom fullt av eventyrfigurer i levende live, men må lære seg lesingens kunst for å redde dem fra å forsvinne.
Filmen utmerker seg først og fremst gjennom alt det eventyrlige fortellingen minner oss om, uten å ha annet enn påstander om det samme selv: Fantastiske universer, fabelaktige figurer, spennende historier. For kontrastene blir slående i en film full av referanser til all verdens eventyr, som selv er så lite eventyrlig.
I et lappeteppe av velbrukte elementer fra bedre filmer og fortellinger, med krympede helter, tikkende tidsfrister og skumle farer som truer underveis, halser Daniel av sted med Alice fra Eventyrland og andre notabiliteter.
Men filmens versjoner blir aldri annet enn svake ekko av noe vi minnes var stor stas i en annen historie, et annet sted, en annen gang.
Daniel drar ut på farefulle oppdrag med Alice. Hun kunne med fordel blitt igjen i Eventyrlandet isteden.
