En mørkere Batman

Om du ikke har fått det med deg gjennom den massive forhåndsomtalen: The Dark Knight Rises er ingen ordinær actionfilm.

Filmens regissør, Christopher Nolan, er altfor ambisiøs og konfronterende til å la oss slippe unna med noen timers uforpliktende eskapisme i kinomørket. Mer enn noen annen regissør i denne serien har han utforsket Batman-legendens mørke sider, og denne siste versjonen er om ikke enda mer voldelig og nihilistisk enn den forrige, The Dark Knight (som Nolan også hadde regi på).

Filmen kan derfor være en prøvelse for sarte sjeler, men det er ikke volden som ryster verst, i hvert fall ikke for min del – den moralske tvetydigheten og det bunnløse mørket kan få noen og en hver til i miste motet i en kald og grå sommer.

I filmen er det gått åtte år siden Nolan etterlot Batman i unåde, anklaget for en forbrytelse han ikke begikk, men som han like fullt ikke synes opptatt av å oppklare.

Hans alter ego, Bruce Wayne, har trukket seg tilbake og neglisjerer sitt forretningsimperium. Selv hans trofaste støttespiller, butleren og altmuligmannen Alfred (Michael Caine), er iferd med å gi ham opp.

Han blir derfor et lett bytte for de mørke kreftene som kretser rundt Gotham, en by som minner mest om New York og som Nolan her bringer nærmere apokalypsen enn noensinne.

Fraværet av en moralens vokter i Gotham har ført til at korrupsjonen og løgnene florerer og finanseliten setter borgernes sparepenger på spill.

Her får børsspekulanter svi, til stor jubel i kinosalen, skulle jeg tro, men med en vond ettersmak når gatas parlament tar over senere i filmen. «Det blåser opp til storm», advarer Anne Hathaways «Catwoman», noe som viser seg å være et understatement.

Når Batman blir fengslet i en hule et sted i Midtøsten, er det hverdagsheltene som må trå til: Sjefsetterforsker Gordon (Gary Oldman) benytter anledningen til å gjenreise politikorpsets moral og sin egen selvfølelse, godt hjulpet av den noble nykommeren John Blake (Joseph Levitt).

Men vanlig dødelige kan selvsagt ikke avgjøre denne kampen, selv om Batman hevder aldri så mye at hvem som helst kan bli helter.

Som før må Batman gå ned i hulen og ta og føle på sin egen antihelt, for så å gjenoppstå som helt, slik tittelen antyder. Christian Bale gjør en utmerket jobb med å få fram denne ambivalensen, selv om han ikke tilfører noe nytt.

Den største skuffelsen er Tom Hardy i rollen som maskekledd superskurk. Hvorfor han bærer maske kommer ikke fram før mot slutten, og da er det nesten for sent: Da har vi mistet interessen for ham, rett og slett fordi han gir oss for lite.

Heldigvis finnes det en annen og høyst uventet superskurk – og denne avsløringen gir filmen et løft mot slutten.

Det er kanskje urettferdig å sammenlikne skuespillerprestasjonene med Heath Ledgers legendariske Joker fra forrige filmen, men særlig Hardys kjedelige figur gjør det nesten umulig ikke å gjøre det.

Viddet og den anarkistiske, kølsvarte humoren er borte, og hadde det ikke vært for Hathaways lekende «Catwoman» (hun er kledd som Catwoman, men kalles aldri for det) ville filmen blitt uutholdelig i sin dysterhet.

Det mest fryktinngytende imponerende ved denne filmen er Nolans visuelle blikk for spektakulære ødeleggelser, særlig av urbane landskap, noe han gjorde til sitt mesterskap i Inception.

Sammen med sin faste filmfotograf Wally Pfister og produksjonsdesignerne Crowley/Kavanaugh har Nolan skapt en storslått og skremmende storbyvisjon, og setter et verdig punktum for hans modernisering av Batman-merkevaren.

Se traileren til The Dark Knight Rises i videoen under!