Film fra enden av bakken

Den fransk-sveitsiske regissøren Ursula Meier har tilført den såkalte utkantfilmen et spesielt kapittel. I debutfilmen Home skapte hun en original helvetesvisjon ute på et jorde der en familie forberedte seg på at en motorvei skulle krysse eiendommen deres.

I Min Søster lar hun også handlingen utspille seg der ingen ville tro at noe som helst kan skje. Vi møter to søsken som lever alene i enden av en skibakke, der de livnærer seg på den lokale turistindustrien.

Mens storesøster Louise (Lea Seydoux) tar strøjobber på lokale hoteller, har 12-åringen Simon (Kacey Klein) en mer uortodoks tilnærming: Hver eneste dag tar han skiheisen sammen med turistene og stjeler alt han kommer over av skiutstyr som han selger videre.

Det finnes ingen voksenpersoner i livet deres, de bor alene i en stygg lavblokk som er det eneste tegnet til urban bebyggelse på det slumrende vintersportstedet (som visstnok er Verbier).

Dette kunne fort blitt enda en deprimerende elendighetsbeskrivelse fra den europeiske underklassen. Men Meier synes ikke synd på Simon og Louise, hun er mer opptatt av det komplekse, dysfunksjonelle spillet mellom dem som hele tiden tar overraskende vendinger.

De er begge understimulerte og sultne på kjærlighet, men det kommer til uttrykk på ulike måter. Mens Simon hele tiden forsøker å vende elendigheten til noe kreativt, ofte med humoristiske, bisarre konsekvenser, blir Louise inadvendt og destruktiv.

Samtidig skifter de roller som omsorgspersoner, et sentralt grep i filmen som gir oss en stor overraskelse.

Med Min Søster bekrefter Meier at hun er en filmkunstner i den europeiske eliteklassen. Som i Home tar hun et tilsynelatende lite tema og løfter det til noe gripende og allmenngyldig. Og melodramaet som lurer  bakgrunnen holder hun på god avstand.

Mye står og faller på Klein i hovedrollen. Meier fant ham før hun skrev ferdig manus og bygger alle scener rundt ham. Han har en magnetisk kombinasjon av uskyld og villskap som gjør at man aldri vet hva som venter rundt neste hjørne. 

Hans forvirring overfor den voksenverdenen han holder på å tre inn i er både komisk og hjerteskjærende.

Sammen med fotograf Agnes Godard forvandler Meier skibakken til et bedragersk bilde på det Simon søker, med Gillian Anderson i en birolle som glansbildet på en vellykket skimamma.

Men Simon vet ikke en gang hvordan han skal stå på ski. Når han til slutt får hentet fram et akebrett, så bruker han det med tragikomisk trass: Han trekker det etter seg langs en asfaltert vei som det er den naturligste ting å gjøre.