Sentimental søtsuppe

Man kan jo ikke klandre franskmennene for hangen til å putte flest mulig av sine dyktige skuespillere i én film, de har jo så mange av dem. Men de franske ensembleportrettene er ikke alltid like gode som François Ozons 8 kvinner (2002).

I vår gikk Polisse på norske kinoer, en film som led av et svakt manus som pliktoppfyllende ga alle skuespillerne sin lille monolog, sitt lille følelsesutbrudd – ikke ulik Små hvite løgner. Med sine 154 minutter og saktegående fortelling ligger filmen stilmessig nær såpeoperaen, og å se den føles mest som å overvære en maratonsending av en TV-serie.

Les også

- Uten Catwoman ville filmen blitt uutholdelig

Les anmeldelsen av The Dark Knight Rises.

Idylliske bilder

I løpet av få minutter ser vi at den berusede Ludo baner seg vei gjennom et nattklubblokale og ut døren, hvor han setter seg på en scooter og kjører gjennom de tomme Paris-avenyene. Plutselig smeller en trailer inn i ham.

På sykehuset introduseres vi for Ludos vennegjeng, som må ta stilling til om de skal gjennomføre den planlagte sommerferien uten Ludo. Noe skyldbetynget reiser de av gårde til et pittoresk område av Bordeaux – om ikke annet er filmen verd å se på grunn av de idylliske bildene av sanddyner, seilbåter og østersfarmer.

Amerikanske kritikere har murret over de mange likhetene mellom Små hvite løgner og The Big Chill (1983).

Uoriginalt og konservativt

Små hvite løgner er den selvlærte skuespilleren, regissøren og manusforfatteren Guillaume Canets tredje spillefilm, og viser at han ennå har mye å lære. Han har helt ignorert at et gruppeportrett trenger gruppedynamikk, og ved filmens slutt er det fremdeles ikke klart hvorfor gjengen i 30-40-50-årene er venner, eller hva de har til felles, utover sykelig narsissisme.

Selv om Canet etablerer noen fine og humoristiske øyeblikk, er det stort sett de mest uinteressante konfliktene man kan forestille seg som får dominere – slik som at hotelleieren Max jobber for mye og ikke klarer å stresse ned i ferien, eller at Antoine er så besatt av ekskjæresten at han ikke klarer tenke på noe annet.

Den eminente Marion Cotillard evner som alltid å tilføre filmene hun er med i et genuint anstrøk

FOTO: EUROPAFILM

Pinlig

Det mest pinlige handlingsforløpet fokuserer på Vincent, som må erkjenne at han er forelsket i en annen mann, et tema som hanskes på en måte som om filmen er spilt inn i et land hvor det er forbudt å være homofil.

Den eminente Marion Cotillard evner som alltid å tilføre filmene hun er med i et genuint anstrøk, og hun er forøvrig den eneste av de kvinnelige skuespillerne som ikke reduseres til overbærende kone eller ordfattig kjæreste.

I likhet med en brøddeig som hever for lenge og velter seg ut av bollen, klissete og tung, er den franske filmen Små hvite løgner en dvask affære, som til slutt kollapser i ovnen.