Da den argentinske økonomien kollapset på 1990-tallet, oppsto et fenomen som har fascinert mange av oss som følger filmen: Med bortfallet av statlig filmstøtte begynte nye generasjoner å lage lavbudsjettfilm av høy kvalitet. Og temaene har siden vært preget av den hestekuren det argentinske samfunnet har gjennomgått, med et dominerende fokus på såkalte vanlige menneskers kamp for tilværelsen.
Laber stemning
Veien til Buenos Aires føyer seg inn i denne lange rekken av realistiske hverdagsskildringer, og gjør det med den slående enkelheten som argentinske filmskapere har gjort til en spesialitet. Her møter vi en lastebilsjåfør som gir en alenemor og hennes baby skyss på veien fra Paraguay til Buenos Aires – og det er hva filmen på et ytre plan handler om.
Vi befinner oss stort sett inne i lastebilen som frakter tømmer til den argentinske hovedstaden. Dialogen mellom Ruben og Jacinta er skåret ned til et minimum, og i løpet av den første halvtimen sier de nesten ingenting. Ruben ønsker egentlig ikke å ha Jacinta og babyen med, men gjør sin sjef en tjeneste, og stemningen er laber. Den gjensidige mistroen er overbevisende spilt, men regissør Pablo Giorgelli tar seg farlig god tid med å bryte isen mellom dem.
Jeg satt og kikket på klokken da babyen omsider grep inn og ga filmen etterlengtet bevegelse. Det skjer gjennom verdens mest henrivende smil. Babyen blir nøkkelen til en subtil tilnærming mellom to personer som har fått sin andel skuffelser i livet, men som ikke er så selvmedlidende at de ikke ser kvaliteter i hverandre.
Fabelaktig spill
Når Ruben og Jacinta for alvor nærmer seg hverandre, trer strategien bak filmens tilbakeholdenhet tydeligere frem: Jo mindre de sier og gjør, desto mer effektive blir de små, men virkningsfulle endringene i mimikk og kroppsspråk.
Men filmen krever at vi jobber med saken. Vi får kun vite at han har en sønn han ikke har sett på åtte år og at hun ikke er i noe forhold til sitt eget barns far. Det er alt. Men vi kan samtidig fornemme at han gjennomgår en transformasjon i løpet av timene samme med henne, som helt mot slutten kommer til uttrykk gjennom et typisk underspilt, men sterkt klimaks.
Denne filmen er helt prisgitt kjemien mellom Germán de Silva og Hebe Duarte i de to sentrale rollene. De gjør en fabelaktig innsats, og vi får virkelig en genuin opplevelse av å være en inkludert fjerdemann på lasset.
Veien til Buenos Aires er en road movie der vi bare får se støvete og skitne veier. Men det som skjer inne i lastebilen, kan være magisk nok.
Stemningen er laber i lastebilen, der Hebe Duarte (med barnet) har fått haik med lastebilsjåføren Germán de Silva (t.h.).
