En norsk revolusjon i 1945?

HANS FREDRIK DAHL og ØYSTEIN SØRENSEN (red):

Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945

Pax

Var det norske rettsoppgjøret etter krigen i første rekke et landsvikoppgjør eller var det også et moralsk og politisk oppgjør med nazismen? To bøker fra forskningsprosjektet "Å overkomme fortiden" prøver å gi et svar på det.

«Et rettferdig oppgjør?»
Har vi noen gang skjønt hva som traff oss 9. april 1940? Det kan virke som om krigen og nazismen gjeninnsatte det onde i vår moderne verden. Ikke så rart da at det er fra denne tiden vi har fått uttrykket "gode nordmenn". Men her ligger det en karakteristisk uløst dobbelhet. Snakker vi om gode nordmenn i betydningen "ekte" nordmenn, altså gode patrioter? Eller mener vi nordmenn som har lært å bli gode gjennom møtet med nazismen? Problemet med det onde er at det ikke har historie. Det må derfor fordrives, ja utdrives til et bestemt sted i fortiden. Hvis ikke vet vi ikke helt sikkert om vi selv er gode eller besmittet av det onde. Denne formen for historisk "excorsisme" av politisk ondskap har mer og mer tatt form som store omfattende rettsoppgjør.I artikkelsamlingen "Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945", redigert av Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen, blir det presentert resultat fra forskningsprosjektet "Å overkomme fortiden", som i fem år har analysert det norske rettsoppgjøret 1945-52. I to veloverveide artikler prøver de to erfarne historikerne, Hans Frederik Dahl og Øystein Sørensen, å gjøre opp status over landssvikoppgjøret nå snart 60 år etter. De presenterer ingen nye empiriske funn eller teorier, men drøfter spørsmålene som har plaget og engasjert så mange gjennom hele etterkrigstiden sett i lys av det vi nå vet. Hva slags oppgjør var det? Og var det rettferdig?

Omfattende, men mildt.

Det norske rettsoppgjøret etter krigen har to særtrekk. Det var forholdsvis mildt, men svært mange ble satt under tiltale og dømt. Og det er dette siste som har holdt såret åpent gjennom hele etterkrigstiden. Hvert eneste av de 55 000 NS-medlemmene ble nemlig stilt strafferettslig ansvarlig for ledelsens handlinger. Denne kollektive straffeskylden reiste en rekke kompliserte juridiske, moralske, historiske og politiske spørsmål både den gangen og senere. Nennsomt og med et åpent sinn går Dahl og Sørensen inn på alle de vesentlige punktene. Fra grunnlovsmessigheten av landssvikanordningene, Elverums-fullmakten, hva kapitulasjonen av "die gesamten Norwegischen Streitkräfte" 10. juni 1940 egentlig innebar, og hva straffeloven av 1902 sa om forræderi. Forfatterne velger å holde spørsmålene åpne i teorien, men som de til slutt sier: "Som så mange andre teoretiske og juridiske spørsmål ble altså også dette avgjort i virkelighetens verden. Regjeringen kom seirende tilbake i mai 1945 for å gjeninnsette et lovlig styre, med de provisoriske anordninger og alt annet i bagasjen." De antyder likevel forsiktig at sett fra dagens ståsted ville vi nok lagt større vekt på retten til meningsfrihet. Ved å vise til "virkelighetens verden" kakker forfatterne en aldri så liten sprekk i forestillingen om det sømløse rettsoppgjøret med Quisling-regimet fra statskuppet 9. april til eksekusjonspelotongen løsnet skuddene mot den tidligere ministerpresidenten høsten 1945.

Politisk oppgjør?

Satt på spissen: Var dette i første rekke et rettsoppgjør eller var det i sin rot et politisk oppgjør? Perspektivet om at det norske landssvikoppgjøret var et overgangsoppgjør bygd på overgangsrett - på engelsk transitional justice, har tydeligvis stått sentralt i dette forskningsprosjektet. Og det kan gi støtte til at også det norske rettsoppgjøret etter annen verdenskrig var en slags politisk "revolusjon". Hendelsene i Latin-Amerika på 1980-tallet, regimeskiftene i Øst-Europa i 1990-årene og ikke minst i Sør-Afrika i 1994 har økt interessen for slike overgangsoppgjør.Men var det norske landsvikoppgjøret et politisk overgangsoppgjør med naziregimet? Et sammenlignende blikk kan like gjerne gi støtte til et motsatt syn. Det er lett å overse det enkle faktum at fascismen var båret frem av massebevegelser i store deler av kontinental-Europa, og at det rådde borgerkrigslignende tilstander i flere land både under og like etterpå. Det er også med på å forklare hvorfor oppgjørene der ble preget av vold og utenomrettslige aksjoner. Også massiv etnisk rensing hører med i dette bildet, som for eksempel fordrivningen av sudettyskerne fra Tsjekkoslovakia.

Europeisk borgerkrig.

Den tyske historikeren Ernst Nolte har brukt uttrykket "den europeiske borgerkrigen" om perioden 1917-1945. Der det var okkupasjonsregimer i samarbeid med små kollaboratørgrupper, som i Norge, Danmark og Nederland, får vi rene rettsoppgjør forstått som landssvikoppgjør. Der det innenlandske konfliktstoffet var stort, ble også de uformelle reaksjonene hardere, paradoksalt nok fordi fascismen hadde større legitimitet. Oppslutningen om NS før krigen styrker denne hypotesen. Ved stortingsvalget i 1936 fikk NS 27850 stemmer, noe som tilsvarer ca. 2 prosent. I motsetning til AKP-ml i 1970-årene var ikke NS en gang et velorganisert kaderparti. Det er med andre ord vanskelig å få øye på en nazistisk folkebevegelse i Norge før 9. april 1940. Det overraskende høye tallet på NS-medlemmer under krigen trenger ikke en gang skyldes opportunisme i vanlig forstand. Enhver krig og okkupasjon vil skape en revolusjonær situasjon i den forstand at en mengde mennesker av svært ulike grunner vil mene at deres tid nå endelig er kommet.

Ikke ideologisk oppgjør.

Den kollektive kriminaliseringen av NS etter krigen kan like godt sees på som et uttrykk for at det norske rettsoppgjøret bare i liten grad tok et ideologisk og politisk oppgjør med nazismen. Dette er et inntrykk som blir styrket ved lesingen av Berit Nøklebys bok "Krigsforbrytelser. Brudd på krigens lov i Norge 1940-45", som også inngår i dette prosjektet. Her er det okkupasjonsmaktens mange voldelige rettsbrudd som står i fokus. Et av de mer interessante funnene til Nøkleby er at "skrivebordsmorderne" ofte slapp unna. Sjefdommer for SS-domstolen i Oslo, Hans Paul Helmut Latza, som hadde stått for de fleste av dødsdommene under krigen, gav påtalemyndigheten opp å sette under tiltale. Argumentet hans om at dette var en regulær feltdomstol lovlig etter folkeretten, ble akseptert. Den samme lemfeldige straffeforfølgningen skjedde mot de ansvarlige for jødedeportasjonene og overgrep mot russiske krigsfanger på norsk jord. Dette kom av at det var den normale straffeloven som ble brukt. I Vest-Tyskland hadde slike uhyrlige paradoks ført til at myndighetene opprettet en egen instans for å etterforske "naziforbrytelser" spesielt.

Andenæs står fortsatt.

Disse to bøkene gir god informasjon om det norske rettsoppgjøret etter krigen, men presenterer lite nytt. Johs Andenæs "Det vanskelige oppgjøret" fra 1979 står ennå fjellstøtt. Jeg stiller også spørsmålstegn ved om det norske landssvikoppgjøret egentlig var et overgangsoppgjør på samme måte som vi har sett i nyere tid. Var ikke Riksretten i 1884 like mye av et norsk overgangsoppgjør?

Les også:

Siste fra seksjon