Mangelfullt om kunst og musikk

Hvordan har musikken påvirket kunsten og omvendt? Dette er utgangsspørsmålet for I wish this was a song. Utstillingen er delt inn i 6 deler som - med varierende hell - går inn i denne problematikken.

Verkene som lager visuelle paradokser av relasjonen mellom musikk og kunst er de mest givende. Ingen av dem forklarer noe direkte, men gir oss et interessant perspektiv å tenke fra.

Stimulerer tanken

I videoarbeidet Opus 110a har Christopher Beck filmet området mellom skulderbladene på en dirigent, mens han leder en fremførelse av et stykke av Dmitri Sjostakovitsj. I rolige partier minner utsnittet - som er hans sorte jakkerygg - om et abstrakt maleri, mens det i mer heftige deler dannes folder og bevegelse i tøyet. Beck prøver med andre ord ikke å forene kunst og musikk - se likheter mellom dem - men innfører en kunstreferanse direkte i en musikalsk kontekst som åpner for en tankebane man neppe vil komme frem til gjennom et mer allment resonnement.

Noteark

I Idris Khans verker presenteres vi for fotografier av notearkene til (blant annet) Bachs cellosuiter. Forskjellen her er at notearkene hos Khan eksponeres som ett bilde. Lagt oppå hverandre blir originalarkene en visuell uskarphet, som ligner mer på parallelle skylag, eller en abstrakt tegning, enn notene til et Bach-verk. Khan trekker, som Beck, inn konkrete billedkunstperspektiver i musikkfeltet. Ved å lese notene til kanoniserte komposisjoner som et bilde inviteres vi til å se både de konkrete verkene og notasjonssystemet fra en et nytt perspektiv.

Felles for begge er at kunsten brukes som medium for å se nye aspekter ved konkrete elementer i musikken.

Historieløst

Til tross for enkelte gode verk, blir likevel I wish this was a song mangelfull. Når man tar høyde for å belyse forholdet mellom musikk og kunst, er det rimelig å forvente seg en sosial, kulturell eller historisk betraktning som bringer oss videre i refleksjonen rundt temaet. Men fokuset her er springende og valg av kunstnere og verk virker tilfeldig.

Med dette i bakhodet melder særlig følgende, overordnede, spørsmål seg: hvorfor har den faktiske lydkunstscenen blitt nedprioritert? Det finnes sterke tradisjoner både i Norge og internasjonalt som kunne blitt berørt. At dette skjer i liten grad skjer, fremstår som historieløst, mot bakgrunnen av valgene som er tatt. At Mohamed Fadlabis malerier av musikere prioriteres fremfor essensielle aktører i lydkunstfeltet som Kjell Bjørgengen og Jana Vinderen gir lite mening. Et rent portrett, som Fadlabi leverer, belyser i liten grad sammenhengen mellom kunst og musikk.

Snodig oppdeling

Utstillingens forskjellige deler er også uklart tenkt. At man velger å inkludere nok et kunstfelt, nemlig dans, forkludrer snarere enn klargjør helheten. Nå er dans en naturlig del av musikkopplevelsen, men når man i en utstilling med begrenset plass velger å inkludere såpass mange verk som ikke tilfører annet enn å vise dette faktum - at man danser til musikk - blir det en avsporing. At det finnes en god idé bak forhindrer ikke at de faktiske verkene - slik de vises, som videodokumentasjon eller foto - er ganske intetsigende.

Å nærme seg kunst gjennom slike tematiske undersøkelser er i utgangspunktet en viktig øvelse for å skape seg et bilde av kunsten både historisk og kulturelt. Men dette blir for sprikende.