Fabelaktige Frank

Også anmeldt:

• Toini & the Tomcats: Kan ta luven av de fleste
• Lucky Lips: Imponerende countrymiks
• Baroness: Utvider paletten
• Susanna Hoffs: Bittersøt nostalgi
•  

Øya-aktuelle Frank Ocean tok de fleste på sengen med Nostalgia/Ultra. Gratisutgivelsen var 2011s beste album, og introduserte oss til en sjeldent god sanger og låtskriver. Helt siden da har forventningene til hans offisielle debut vært skyhøye, og det er ingen grunn til å holde på spenningen - Frank Ocean innfrir, og vel så det.

Intelligent og reflektert

For en drøy uke siden avslørte Frank Ocean, på sedvanlig lekkert vis, at hans første kjærlighet var en mann. Et modig skritt å ta i et musikkmiljø som har et håpløst utdatert forhold til seksualitet.

Det åpne brevet han publiserte, viser at endring er mulig, men først og fremst viser det at Frank Ocean er en poet, en intelligent og reflektert en. Det merkes gjennom hele channel ORANGE.

Sarkasme

Åpningssporet, «Thinkin bout you», kan virke som en kjærlighetssang, men hører du etter, så finner du en kløktig, nesten sarkastisk tekst om behovet for å bli trodd når man elsker noen.

Språklige juveler

Slik fortsetter albumet, med hele sanger hvor hvert ord betyr noe, til små, språklige juveler som «My TV ain’t HD/that’s too real» på Pharrell-produserte «Sweet Life». Det krever sitt av lytteren, men følger du med, er channel ORANGE gaven som fortsetter å gi. Og som hos de største skribenter er det også i stor grad opp til lytteren å definere hva Frank Ocean mener.

Handler «Bad Religion» om et forhold mellom mann og Gud, eller er det egentlig en historie om ugjengjeldt kjærlighet hos mennesker? Strofen «If it brings me to my knees/It’s a bad religion» vil uansett overleve.

Episk

«Pyramids» måtte jeg høre flerfoldige ganger før jeg skjønte tematikken. Et sobert, nyansert og trist blikk på strippere, prostituerte, seksualitet og håpløshet. Men teksten starter med referanser til både Kleopatra, Samson og slavehandel, som for å forvirre oss. Fletter du det sammen, blir det hele derimot en fortelling om avmakt av episke proporsjoner.

Litt Bowie

Produksjonen er også sjeldent bra, kanskje albumets beste, med et tempo- og stemningsskifte jeg ikke har hørt maken til siden David Bowie gaulet «It’s not the side effects of the cocaine» på «Station to station».

Stevie Wonder m.fl.

Noe lettere er det også plass til. Nevnte «Sweet life» bringer tankene til en vuggende Stevie Wonder foran tangentene, «Super rich kids» med Earl Sweatshirt kan nesten virke som en «Bennie and the jets»-hyllest, komplett med bakgrunnsstøy og det hele.

Det er noen låter som ikke skiller seg ut i like stor grad. Men de føles ikke som albumfyll, snarere som nødvendige hvileskjær mellom de virkelig fantastiske låtene. Og dem er det veldig mange av.