Florence Welch fra London har de siste årene vært en god kandidat til stillingen som indieprinsesse. I tillegg til å skrive gode poplåter for allmuen, har hun en distingvert måte å skrive på - en egenart som gir henne det lille ekstra.
Med debuten Lungs fra 2009 plasserte hun seg på det nærmest uendelige undergroundkartet med en lettbent men velkomponert blanding av pop og mer avansert komponering, mer nærliggende kunstmusikk ala Velvet Underground.
Florence går på scenen med fullt band. Akkompagneringen hjelpes av flygel og harpe til å gi et størst mulig, på grensen til episk, lydbilde.
Dessverre blir det raskt litt svulstig, og stemmen til Florence kan fremstå som skingrende, når hun presser den som hardest. Best merkes dette på låten "Never let me go", som melkes for alt den er verdt, pluss mer.
Florence har en åpenbar fanbase tilstede på konserten, og det bidrar til godt liv og mye allsang. Sanger som "Rabbit Heart" og "Shake it out" får en ny og sterkere nerve, og det ambiente bakteppet av gitar og synth gir et soundscape verdig hovedscenen.
Florence Welch i det britiske bandet Florence + The Machine, som er regnet blant de nye store bandene innen rocken.
