Formsikker førstedame

Anmeldelsen er basert på den første timen av konserten.

Karakter: 5

Da jeg hørte The Beach Boys i Oslo Spektrum i tirsdag, satt Lenny Kaye rett bak meg og klappet iherdig for bandets 60-tallsutlegninger. Nå står han ved siden av Patti Smith og gjør et gitararbeid som har røtter i det samme tiåret, men det er hakket mer garasjefarget enn det han klappet for.

Han har levert riff og rusk til det mørke maskineriet i Patti Smiths musikk siden 70-tallet, og de to har utviklet seg og modnet parallelt. I dag fremstår de som gode eksempler på hvordan fremskreden alder i rocksammenheng kan legge tyngde til innhold og form. Patti Smith utstråler autoritet og tilstedeværelse og kombinerer varme, alvor og engasjement.

Les også

Pop Patti rocker Oslo

Begge konsertene til Patti Smith er utsolgt. Torsdag kan du likevel møte henne.

Mange har stilt spørsmål ved hennes sterke idolisering av rockestjerner, poeter og kunstnere, men den speiler kun en uironisk holdning til det store kreative feltet. Patti Smith er her for å trekke en linje mellom Horses og Banga, hennes første og siste album, og det er på scenen hun er best skikket til å gjøre det. Hun har en billedkraft og et språk som kan berøre store temaer, uten at resultatet virker svulstig, og en stemme som kan få det til å dirre. 

Hun kommer labbende inn til en ny kveld på jobben og uttrykker glede over å være tilbake. Hun vifter med en "Pussy Riot" t-skjorte og kommenterer at Putin mangler humor. Bandet hennes skal gå noen runder for å få skikkelig gnist. De velger "Fuji-san" som åpning, sangen Smith skrev til minne om ofrene for jordskjelvene i Japan. Deretter følger "Dancing barefoot", og Patti danser så det smitter. "Redondo beach" er hentet fra Horses og vakre "April fool" kommer fra Banga. Hun har et voksent grep om publikum. Den underliggende aggresjonen og sensuelle mykheten inngår selvsikre allianser.

Førstedamer med tung autoritet kan til og med smile sjenert. Hele fremtoningen Patti Smith oser anti-establishment og motkulturell dannelse. Hun får med seg publikum når det trengs, og de er ikke vanskelig å be. "This is the girl" er en hyllest til Amy Whinehouse. Den henter stilmarkører fra 50-tallet, og jeg syns ikke det er lenge siden Amy stod høyst vaklende, med vinglass i hånden, på nøyaktig samme sted.

Så leser hun "Dark star", som en hyllest til Jerry Garcia som ville fylt 70 år i dag og vi oppfordres til å spille Grateful Dead. Volumet har vært behagelig lavt, og bandet har holdt tilbake, men i "Beneath the southern cross" viser de hva de er laget av. Når denne anmeldelsen må av gårde, sitter jeg ikke igjen med et fullstendig bilde, men den grunntonen bandet har formidlet, gjør meg sikker på at det bærer til land.