Islandske Björk har alltid vært noe et godt stykke utenom det normale. Det er noe alle vet, som det heter i sangen. Og i 2012 er hun på mange måter enda lenger ute enn noen gang tidligere.

Det er et musikalsk fantastisk sted å følge henne til.

Jeg så Björk holde sin fremtidskonsert for et nokså forfjamset publikum på Roskilde Festival i Danmark for en måned siden. Det endte med realt elsk eller hat, sjelden har jeg møtt mer provoserte fans etterpå, de som definitivt ikke hadde fått det de håpet eller trodde. Altså den gamle, kjente Björk fra 1990-tallet.

I stedet fikk de, og et spent publikum på Øyafestivalen torsdag kveld, en dose fremtids-Björk.

Kunstneren som lager utelukkende elektronisk musikk sammen med en knapt 20 år gammel, amerikansk softwareingeniør på diverse Macs og iPads. Og har med seg et lekkert dansende kor fra Island, mens hun selv hopper rundt i en kjole som blander krypdyr og støvsugerslanger. Samtidig som naturbilder fra vakre Island flimrer over skjermene bak

Det hele er rett og slett ikke noe for hvermannsen, som i liker vers, refreng, vers, refreng, bridge, refreng, vers og refreng i sin musikk. Det hele er hørt på fjorårets album Biophilia, bare enda bedre live.

Og i mine ører er dette noe av det mer musikalsk spennende jeg har observert på en scene på lang tid. Og, det blir kanskje urettferdig for de fleste andre på Øyafestivalen, men konserten oppleves enda sterkere og viktigere nå, da jeg så og hørte den for andre gang.

Det må være noe med det underliggende budskapet om begrepet biophilia, viktigheten av samspillet mellom menneske, natur og teknologi i vår felles fremtid som synker bedre og bedre inn.

Dessuten var det noe absolutt helt riktig over at himmelen åpnet seg og regnet høljet ned rett før Björk entret scenen.

Flere Øya-anmeldelser:

Les også

Trygg Ane Brun

Ane Brun klarte ikke å løfte konserten til et virkelig høydepunkt, mener vår anmelder.

Les også

The Stone Roses: Gjenfødelsen

Vidunderbandet fra Manchester gjorde et overraskende bra comeback på Øya.

Les også

Florence + The Machine: Indieprinsessen