Gjennomført pompøsitet

Gutta i The Gaslight Anthem tilhører en egen rase rockemusikere. Der ironisk distanse og abstrakte budskap later til å være normen for mange av deres samtidige, tar de Springsteen-frelste New Jersey-beboerne tak i et mer klassisk rockevokabular.

I løpet av de siste årene har de etablert seg som et av de beste bandene i sitt felt, med store gitarriff og hes vokal. Den perfekte blandingen av barband og stadionrock. Enkle og lett gjenkjennelige følelser blir pakket inn i et nærmest mytisk rockespråk, og resultatet balanserer på en knivsegg mellom det storslåtte og det pompøse.

Stålkontroll og episk melankoli

Dette er bandets fjerde album, og det merkes at de har fått stålkontroll på arbeidet sitt. Produksjonen er preget av en melankoli av mer eller mindre episke proporsjoner, hvor hver eneste gitarakkord ringer høyt og tydelig fra høyttalerne.

Bandet er trygge på sounden sin, og det er noe veldig gjennomført med sammensetningen av de elleve sporene.

Grandiost

Samtidig må det sies at det er noe prangende med Handwritten; låtene holder seg generelt i samme spor og er gjennomsyret av en erkeamerikansk grandiositet.

Et band så samspilt som The Gaslight Anthem burde ikke ha problemer med å utfordre seg selv, men når jeg er halvveis gjennom skiva kan det føles som at jeg har fått med meg alt av interesse.

Bandet holder koken hele veien igjennom, men selv om låtmaterialet er sterkt er det få virkelige perler.

Sterk stemme

Tekstmessig har vokalist Brian Fallon lite nytt å melde. Det dreier seg rundt tapt kjærlighet, bombastiske observasjoner, og metaforer om ild og radio, og til tider kan tekstene være i overkant lettbente.

Låten "Desire" er et godt eksempel: her hagler klisjeene, og følelsen av at det hele er litt kleint trenger seg på. Med denne typen musikk er det heldigvis ikke noe stort problem, Fallon har en sterk stemme og klarer å holde drivet og melodien gående uten at man lar seg ergre for mye over innholdet.

Dette er musikk laget for å vekke følelser, og det lykkes den langt på vei med.

Klassisk rockeskygge

Handwritten er ikke en veldig original plate.

En klassisk rockeskygge henger hele tiden over komposisjonene, bandets styrke ligger i å gi uttrykket et nytt ansikt og å perfeksjonere det. Det er alltid gøy å høre musikere i god form spille det de liker, og det gir The Gaslight Anthem en stor fordel. Energien i utførelsen gir en klar rød tråd, og sørger for at musikken aldri står på stedet hvil.

Solid løp

Albumet høres gjennomført ut, og stopper aldri opp for fillers eller overproduserte singler. Isteden blir vi servert et solid løp av et band som gjør greia si, og gjør den godt.

Mer info: The Gaslight Anthem