Herlig brutal Jack

Etter en femten år lang karrière med bandene The White Stripes, The Dead Weather, The Raconteurs og en solid rekke celebre produsentjobber, gikk den amerikanske bluesrockeren Jack White i år solo med albumet Blunderbuss.

Suksessen har ikke latt vente på seg, albumet er ett av årets klart beste.

Onsdag kveld avsluttet White en lang runde med konserter i Europa med det som for én av hans størrelse må kunne kalles en intimkonsert for et par tusen fans på Sentrum Scene.

Det ble en nesten to timer lang høylytt, fysisk affære.

Energijag

Selv om Jack White selv stilte dannet antrukket i grå bukse og mørk skjorte med håret gredd bakover på ekte croonervis, tok det bokstavelig talt to sekunder å skjønne hvor kvelden ville havne.

For da de seks på scenen hamret i gang med The White Stripes' "Dead leaves and the dirty ground" som første kutt, sto trommisen gjennom nesten hele låten, mens mannen på keyboard og piano truet med å velte instrumentene sporenstreks.

Rett i strupen, som det heter.

Innlevelse

På samme måte som da jeg så Jack White og hans alternerende kvinnelige band på hovedscenen på Roskilde tidligere i sommer, gikk det også i går tidvis litt over stokk og stein med gjengen live.

Uten at de på scenen så ut til å bry seg: Videre fremover, herrer.

Energi og tempo gikk klart utover melodisk finesse også denne kvelden, men et stykke ut i konserten sluttet man likevel å bry seg om dette og gledet seg heller over trøkk, innlevelse og spilleglede hos sekstetten.

Levende legende

Skal man prøve å forstå konserten fra Jack Whites perspektiv, som opplagt er en fordel, handler dette om at hans nyskapende og definerende miks av energisk rock og klassiske bluesrøtter det siste tiåret ikke er en fastlagt størrelse.

Man kjenner selvfølgelig igjen melodiene, riffene, ordene, mellomspillene og sjefens knallsterke gitarspill, likevel vet man ikke nøyaktig hvor enkeltlåtene eller konserten som helhet vil gå.

Denne musikalske rastløsheten preger Jack White solo enda mer enn da han spilte konserter med eks-kona Meg i The White Stripes, og var også viktigere for suksessen på Sentrum Scene i går enn på Roskilde tidligere i sommer.

Monsterriffet

Etter knappe to timer nesten uten musikalske hvilepauser, og en forrykende sterk versjon av The White Stripes' låt "Catch hell blues" ut nest sist, var det til slutt selvfølgelig klart for monsterriffet som sannsynligvis er det mest markante i rocken på denne siden av år 2000: "Seven nation army".

Levert akkurat så brutalt energisk som denne konserten fortjente.