Pionér og provokatør

 I løpet av syv år rakk Frank Zappa å gi ut et dusin albumer som visket ut grensene mellom pop, rock, jazz, og samtidsmusikk. De tåler et gjenhør den dag i dag.

Allerede på debuten Freak out var det klart at rocken aldri ville bli den samme: Over fire platesider får vi satire, doo-wop, eksperimentelle jammer, popparodier, satiriske tekster og rett-på-sak-rock med popteft.

Frank Zappa og bandet fikk platekontrakt etter at MGM-produsenten Tom Wilson hadde sett dem fremføre én låt, «Trouble every day», om Watts-opptøyene i Los Angeles i 1965.

Wilson trodde han hadde signert et hvitt bluesband, som var i skuddet da. Isteden fikk han studioet fullt av en bande som tøyde enhver musikalsk grense - og budsjett. Resultatet ble en av rockens første konseptalbumer, som åpner med «Hungry Freaks, Daddy», en låt som tar avstand fra det streite middelklasse-USA.

Utover i albumet beveger bandet seg mer og mer i retning av friform jazz og samtidsmusikk. Freak Out er startskuddet på en rekke plater som strekker seg i alle retninger, men alt kan føres tilbake til utblåsningen som traff et uforvarende USA i juni 1966.

 På Absolutely free og Lumpy gravyfra 1967 er det lengre og mer kompliserte låter. Lumpy gravy er samtidsmusikk arrangert for orkester, mens satiren er mer til stede på Absolutely Free.

Hippie-hån og friform

We’re only in it for the money fra 1968 retter narrespeilet mot hippiebevegelsen, med et omslag som var en krass parodi på The Beatles’ Sgt. Pepper, men også med låter som blander popteft med avant gardetakter.

 Oppfølgeren, Cruising with Ruben & the Jets, er en hyllest til doo-wop og rock ‘n’ roll, som var en del av Zappa og Mothers’ oppvekst.

I årene 1969-70 følger noen mer radikale utgivelser: Uncle Meat, Burnt Weeny Sandwichog Weasels ripped my flesh. Her møtes eksperimentell rock og jazz med rapende blåsere, amok perkusjon, flerrende gitarutbrudd og andre lyddetonasjoner.

Jazzrockbauta

Men det er på Hot Rats(1969) at Frank Zappa virkelig får vist seg på egen hånd. Åpningen, «Peaches en regalia», setter tonen på et album der gitaren får fritt spillerom i skjæringspunktet mellom jazz og rock på et maner som gjør at begge sjangre vinner på fusjonen. Platen låter like friskt den dag i dag, og «Willie the pimp» med Captain Beefheart i storform er bare ett av mange høydepunkter.

Chunga’s revenge (1970) byr også på flere godbiter, mens de to livealbumene Fillmore East - june 1970ogJust another band from LAdokumenterer den mer humoristiske siden av Zappa og hans samarbeid med Flo & Eddie. Her møter teatralsk scenekunst solid rockekomp med jazzkanter, noe som senere skal kjennetegne mange av Zappas verker.

Flere plateanmeldelser:

Les også

Flott sunget, men hva så?

Joss Stone mangler gnisten fra debutalbumet.

Les også

Fortsatt dominant

Mye bra, men Rick Ross trenger nye ideer.

Les også

Europeisk prærie

Svær sørstatsrock med en dose angst.

Les også

Spennende elektronytt

Lander pent med melodiøs eksperimentalitet.