oslopuls

Tips til arrangementer for vår kalender sendes til oslopuls@aftenposten.no. Husk dato, tid, sted, varighet, pris og kort beskrivelse.
  • Det er et slags mystikkens slør rundt kunstneren Jenny Hval, men hennes musikk er langt mer fengende enn man tror.

    FOTO: Carl edwin Scullin

Anmeldelse: «Innocence is kinky»

Særpreget og flott fra Jenny Hval

- I en klasse for seg, mener vår anmelder, og gir toppkarakter.

123456
«Innocence is kinky»

Jenny Hval er en spennende, mangfoldig, utfordrende og allsidig kunstner. Hun er kjent som både forfatter og samfunnsengasjert kommentator, som artisten Rockettothesky, og del av duoen Nude On Sand, og som musikeren og soloartisten Jenny Hval.

Utfordrende klangverden

Det som kjennetegner alle sider av hennes virke, er trangen til å utfordre ethvert kunstnerisk uttrykk hun måtte velge å utforske.

Sentralt står improvisasjon og viljen til å eksperimentere med så vel det tekstlig, som vokalens fleksibilitet og den fantastiske klangverden hun til en hver tid fremskaffer. Noen av hennes helter er da også Einstürzende Neubauten's Blixa Bargeld, Patti Smith, Nick Cave og Kate Bush. Og som hos dem, er det ingenting hverdagslig og lettvint ved hennes musikk.

Jenny Hval gjør det sære fengende, og det fengende særpreget.

Hypnotisk

Det er vanskelig å forholde seg passiv til hennes ambisiøse sanger, der de hele tiden skifter i klang, fokus, intensitet, styrke og direkthet. Fra det enkle gitarriffet og stemmens fleksible elastikk i åpningsmelodien "Innocence is kinky" til den avsluttende "The seer", neddempet og tankevekkende, lar man seg fascinere og mentalt beføles.

Premissene er hennes. Det er en hypnotisk kraft og urovekkende distanse i denne musikken. Det er så mye mystikk forbundet med uskylden og gjennom mytologi, teori, kjønnspolitikk og innlevelse avdekker hun litt av denne mystikken. Det hele er sett fra et likeverdig synspunkt og er allment gyldig for oss alle. Språket er direkte, musikken er som et sviende kjærtegn.

Sakral og skitten

Til tider er stemningen nesten sakral i formen, andre ganger mer skitten i kantene. Hennes eksperimentelle pop, kan på et vis oppleves både sær og fremmed, men hun glemmer aldri det melodiøse aspektet som er med på å drive låtene frem og gjøre dem, mot alle odds, veldig tilgjengelige. Det er en subtil samfunnskritikk der, som om hun ser tilværelsen utenifra og stiller spørsmål ved våre valg.

Virkelighetens brutalitet har også en sterk innvirkning på vårt tankesett. Jenny Hval stiller seg ikke passiv, ber heller ikke om unnskyldning, men er en god observatør. Det er samtidig noe storslagent over denne musikalske veven hun har skapt.

Hun er en dikter i videste forstand, om det er historiens setting eller musikkens vidunderlig sammensatte klangverden. Bildene trer klart frem, skaper kontakt og fanger oss i sitt garn. Disse sangene er krevende og utrolig tilfredsstillende i all sin sære velde. Spennet i sanger som "Oslo Oedipus", "Mephisto in the water", "I got no strings", "Renée Falconetti of Orléans" og "Death of the author" er overveldende. Det er som om hun setter opp et speil av livet, og gir oss motsatsen.

Jenny Hval klarer å være både utfordrende, krevende, ambisiøs, spesifikk, særegen, fengslende og sensuell uten at det bikker over.

Les også:

Siste fra seksjon

  • Ukens høydepunkter

    Lauryn Hill, Solveig Slettahjell og Marie Munroe er bare noe av det du bør få med deg i løpet av uken.

Siste musikkanmeldelser

I dag må du få med deg...

se alle

Musikk

se alle

Teater

se alle

lesernes favoritter