Synth uten sjel

Indiebandet Passion Pit ble et hett navn med debuten Manners fra 2009; de lette, elektroniske rytmene blandet med enkel popsensibilitet ga mainstreamsuksess, men allikevel var det noe hult med utgivelsen.

Håpet om en sterkere oppfølger blir dessverre ikke oppfylt – etter en fengende åpning hvor bandet plukker opp tråden der de slapp, går albumet inn i en rekke synthsvisker preget av glatt produksjon.

Dette er et band som viser seg fra sin beste side når de gir alt, men denne gangen virker det nesten som om de holder igjen.

Musikken virker preget av kompromisser og ufullendt potensial; istedenfor fengende indietronica blir vi servert en platt miks hvor det er langt mellom blaffene av særpreg og initiativ som fikk debuten til å fungere.