oslopuls

Tips til arrangementer for vår kalender sendes til oslopuls@aftenposten.no. Husk dato, tid, sted, varighet, pris og kort beskrivelse.
  • Ian Brown og The Stone Roses gjorder ikke skam på sitt comeback under gårsdagens konsert på Øyafestivalen.

    FOTO: Trygve Indrelid

The Stone Roses: Gjenfødelsen

Vidunderbandet fra Manchester gjorde et overraskende bra comeback på Øya.

F
t
G
a
123456
«Øyafestivalen 2012»

Rocken ble aldri helt den samme etter The Stone Roses debut fra 1989. Plutselig hadde også de selvbevisste, ironisk distanserte indierockerne lov til å danse. Stone Roses blandet popklassisisme fra sekstitallet med house og dance, og skapte slik en formel flere har fulgt etter dem.

Bandet svarte mediene med en nærmest total taushet, og promoterte seg enkelt og greit ved å spille musikken sin. Forholdet ble etterhvert anstrengt, og andreskiva Second Coming fra 1994 ble symbolet på bandets fall.

Les også

Florence Welch i det britiske bandet Florence + The Machine, som er regnet blant de nye store bandene innen rocken.

Florence + The Machine: Indieprinsessen

På grensen til det episke - og svulstige.

Derfor ble mange overrasket da bandet i fjor våknet fra en dvale de fleste trodde ville vare for evig. Vel, griser kan tilsynelatende fly, og i går sto The Stone Roses på hovedscenen på Øya foran et ekstatisk publikum.

Bandet åpnet med «I wanna be adored», som også åpnet den berømmelige debuten. Ledet av vokalist Ian Brown og geleidet av gitarist John Squire holder bandet seg støtt; med unntak av medlemmene bærer bandet lite preg av alderdom.

Låtene sitter godt, og musikken er like aktuell nå som da. Beatsene er stødige, og holder fundamentet sammen mens drømmende gitarlinjer glir over miksen.

Bandet har et hovedfokus på debuten, forståelig nok. Samtidig er de ikke redde for å finne frem andre godbiter fra skattkammeret - hovedfokus later fremdeles til å være musikken og de dansende menneskene foran scenen. Slik sett virker dette mer som en nødvendig fortsettelse enn en pengegrisk reunion.

Les også

Fest med brems

Bra gjeng på rett vei til feil festivaltid.

En ting er sikkert: Bandet har ikke roet seg i sabbatsperioden. Drivet er tilbakelent, men har en nerve og frenetisk energi som dytter popkomposisjonene over i toppsegmentet. Der Browns stemme svikter, er det alltid nok vilje til at ingenting rakner musikalsk, og bandet er samspilte nok til å forsere små lydproblemer.

The Stone Roses kommer aldri til å bli akkurat hva de var på begynnelsen av nittitallet, men konserten i Middelalderparken viste at de heller ikke vil trenge å stå i skyggen av tidligere bragder. Isteden fikk vi en flott konsert av et band som aldri helt sluttet å være aktuelt, trass pausen.

F
t
G
a

Siste fra seksjon

I dag må du få med deg...

se alle

Musikk

se alle

Teater

se alle

lesernes favoritter