Voksen hip-pop fra Karpe Diem

For et drøyt tiår siden var jeg skolerevyanmelder. Blant alle hatt-og-brille-sketsjer og halvgode parodier hendte det at jeg så noe som tok pusten fra meg - noen som ville mer. Det opplevde jeg på Handelsgyms revy: En rap som skildret en ensom jente på vei hjem med refrenger «om X minutter/skal hun bli voldtatt», mens hvert vers talte ned. Knallhardt og uforglemmelig.

Litt senere hadde Magdi (for det var ham) slått seg sammen med skolekompisen Chirag og gitt ut demoen «Balltre med pigger på». Utgivelsene og konsertene etterpå har sementert inntrykket av en duo som balanserer mellom gladlynt rølp og skryt og smart alvor. Dette har også vært en årsak til den brede appellen de har, og gjort dem «folkekjære». Slikt kan bli en tung bør å bære.

Les vårt intervju: Karpe Diem er bekymret for sitt elskede Oslo

Skjedd mye

Nå er oppfølgeren til Årets Spellemann-belønnede Aldri solgt en løgn fra 2010 her, der låter som «Byfugler i bur» og «Tusen tegninger» gjorde dem til talsmenn for en generasjon. I mellomtiden har det skjedd mye, både i privatlivene deres, i Norge og i verden.

Det kommer klart til syne allerede i åpningslåten «Sakte film», der første linje er «Og det skjedde i fjor/bomben og revolusjonen/og vårt bryllup», akkompagnert av en melankolsk gitarlinje. Det blir en del sykdom, død og kjærlighet i Kors på halsen ..., ved siden av finstemte Oslo-glimt og - observasjoner.

Anmeldelse: Karpe Diems revansje  

Alvorstungt

Siden hitlåten «Piano» fra 2006, har nettopp dette instrumentet spilt en rolle i mange låtoppbygginger. Også her brukes pianoet effektivt, og skaper ofte en alvorstung stemning.

Slik plasserer Karpe Diem seg mellom to datoer som har fått ekstra betydning; selvfølgelig 22. juli, med «Påfugl» og «Naomi» som albumets midtpunkt, med introen til Fadlabi på sistnevnte, og et skarpt vers av Yosef Wolde-Mariam på førstnevnte. Dette er en stor låt som gir grøsninger og en tåre i øyekroken.

Men også 31. august kan skimtes. Noen låter har den samme bleke, ettertenksomme stemningen som i filmen, og tekstene tar opp det unge voksenlivet og som følger med; begge begynner å nærme seg 30. «Porselen», «Helseguru» og «Spis din syvende sans» er der hvor alvoret kryper inn. «Nyrestein» og «Jens» er oppfriskende utblåsninger på et album med mange tunge tanker - og viser Karpe på offensiven.

Et problem med Kors på halsen ... er nemlig at albumet ikke virker like helstøpt som forgjengeren, og at talsmannsstempelet har satt sitt preg. Noen ganger går de i sirkel tekstmessig, og på «Støv» blir de statister i egen låt. Det samme skjer på andre utgave av «Påfugl», med Maria Mena på ekstravokal. Denne versjonen er også et symptom på at «nye» Karpe er blitt mer alvorlige, men også litt ... kjedeligere.

Anmeldelse: Imponerende ærlighet  

Jeg håper de - og vi - slipper enda en opprivende periode hjemme og ute før neste Karpe-album. Kanskje de kan løsne på snippen og puste lettere da?