Herr Nilsen

Poesien og satiren går hånd i hånd. Enkelte ganger er riktignok hendene iført slåsshansker, andre ganger silke – nå og da begge deler på samme tid.

Overraskelser.

Mange får seg en på trynet, men underveis er det også rom for overraskelser, spissfindig- og underfundigheter, ømme tær og ømme hjerter. For ikke å snakke om musikken: medrivende, diskret, kommenterende jazzklang fra enere i faget: pianist og komponist Vigleik Storaas og bassist og komponist Gaute Storaas.

Dertil den meget sjarmerende norske Cornelis Vreeswijk-kloningen Yngve Fritjof Kristiansen med gitar og tekst – han betegner seg som «silly singer» – og «debutanten» Dagfinn Nordbø, en av landets skarpeste og politisk mest ukorrekte tekstforfattere som nå tar skrittet opp på scenen.

Sammen skaper disse fire en klubbforestilling av klasse. Fra Nordbø kommer ikke et uspisset ord, derimot mange befriende urovekkende meninger (de har kostet ham jobben både her og der, viser det seg), og virkningen blir humørfylt overraskende når han avslører at han egentlig vil være Odd Børretzen, egentlig vil sitte for evig i en bar og tenke snille tanker til bluesmusikk, eller aller helst være en snill gammel dame.

Sannhet.

Nordbø etterlyser sannhet, og drømmer om en jazzbar som skal hete «Åssengårea?» – og der skal alle svare på åssen det går, svare sant, ellers får de gå et annet sted.

Verden er full av for mye jug og for lite jazz. Hvis alle svarer ærlig på hvor jævlig de har det, slipper ut dampen over en kasse rødvin til musikk av Charlie Parker, Miles Davis og Sonny Rollins, da ville det kanskje vært mindre krig i verden.

I utkanten.

Er det krig, er Nordbø og Kristiansens kriger noen andre enn de vanlige: de fillerister Russland, Iran og Zimbabwe, og plasserer seg dermed i utkanten av dagens humortradisjon.

«Arctic Sea».

Der duver også en poengfylt ballade om «Arctic Sea» (det kaprede russiske skipet som ikke bare var fylt med salt mat og søt mat), og en meget sterk hyllest til norsk våpenindustri: «Fire and Forget».

Tradisjoner.

Best er Nordbø i ren tekst eller når han talesynger i Børretzen-tradisjonen, men sangstemmen som sådan er enten preget av debutantnerver eller ikke helt på høyde. Nå trengs det ingen Pavarottirøst på Herr Nilsen, jazzklubben og vannhullet like ved Tinghuset som rommer 150 personer, hvorav ca. 60 får sitte og ingen får bestille plass.

Begynte i P1.

Nordbø og Kristiansens samarbeid begynte i P1 for et år siden, og den sistnevntes vellykkede Cornelis-dyrking utløses i svenske tekster. Den lett rustne stemmen passer utmerket til Vreeswijk-inspirert tekst, men det blir litt rart når for eksempel Harald Heide Steen skal hylles på svensk – selv om «Clownen med det stora hjärtat» er en nydelig sang.

Bør stryke litt.

To av Dag Frølands beste tekster er med, tekstene er bedre enn fremførelsen, og den om Toralv Maurstad er utdatert. Litt stryking her ville komme forestillingen til gode.