Munch-museet

Hvordan vurdere kunstverks kvalitet hvis deres verdi synes å være hinsides tvil?

Enkelte verks umåtelige status bidrar ikke nødvendigvis til vår innsikt i kunst. Til en viss grad forkludres vår forståelse av en slik massiv enighet om vi ikke selv bryter ut av den.

Å få noe ut av kunst forutsetter nysgjerrighet, tvil eller i hvert fall en håndgripelig opplevelse av at den ikke er kartlagt fra før. At det fortsatt er noe å oppdage, gåter å løse. Denne problematikken kan man gjerne ha i bakhodet når man ser sommerutstillingen på Munch – museet, som i år er bygget opp rundt det nyrestaurerte Pubertet fra 1894.

For svaret utstillingen gir er like enkelt som det er klargjørende: Vi må sette gjengse måter å vurdere det kanoniserte kunstverket på til side om dets verdi skal leve videre for hver enkelt av oss.

Litterære rom

Munch-museet har tatt noen grep som fungerer svært bra i så henseende. "Pubertet" er montert for seg selv i et hvitmalt rom konstruert for anledningen av Beate Hølmebakk. Hun jobber med noe så originalt som arkitektur som fortolkning av litterære tekster.

Tidligere har hun blant annet tegnet et hus for én kvinne basert på Don deLillos Kroppskunstneren og en bolig for en alenemor (med barn) basert på Olav Duuns Medmenneske.

Men her er det altså utstillingsarkitektur som fortolkning av kunstverk vi blir vitne til. Rommet er åpen for forskjellige lesemåter, men det er nærliggende å assosiere den fullkomne hvitheten med uskyld eller sårbarhet.

De avrundede hjørnene bringer tankene til kroppens utsatte krumninger og innhulinger. Rommet inneholder også andre instrumenter for å gå Pubertet etter i sømmene: Vis-à-vis selve maleriet finnes en digital versjon. Foran finnes et lite bord med en multitouch-skjerm man kan klikke seg innover i bildet med.

Større linjer

Rommets perspektiv skal også vise seg å forlenges i resten av utstillingen. For de andre rommene er designet som forskjellige perspektiver på Munchs Pubertet. To eksempler: i Angst spiser sjelen, som er navnet på det første rommet man kommer til, vektlegger den fortærende frykten i verket, mens rommet titulert I skogen utforsker de dunkle skyggeaspektene ved Pubertet gjennom andre verker.

Utstillingen viser også andre Muncharbeider på selvstendige vis. Det overeksponerte Skrik vises her sammen med Angst og Fortvilelse, tett montert som om de var en tegneseriestripe eller bilder i en filmrull. De deler bølgende horisontlinjer og korresponderende fargepalett og, som resultat, blir maleriene etapper i en fortelling; monteringen bryter opp det landskapet som vanligvis begrenses til i Skrik. Denne enkle ”gjenfortellingen” oppmuntrer oss til å se lete opp lignende sammenhenger i også i andre verk på utstillingen.

Museet som teater

Arkitektur som instrument for å forstå kunst, er et uvant, men et svært vellykket, grep. Utstillingen lykkes også med å bruke Munchs andre verk til å trenge dypere inn i Pubertet. En slik måte å tenke kunst på er fruktbar fordi den enkelt og effektfullt viser oss at museet ikke bare er et medium for å vise frem objekter, men et teater, med sceneanvisninger og en historie som skal fortelles.

Denne utstillingen røper altså et ønske om å se Munch med et nytt blikk, men også en sterk scenografisk bevissthet. Dette er utvilsomt en av de sterkeste utstillingene på Munch – museet jeg har sett. Dristig og sammensatt, men likevel enkel og oversiktlig.

Kjetil Røed