Nationaltheatret

En skilsmisse er rammen om den britiske dramatikeren William Nicholsons såre og gripende familiedrama «Tilbaketoget fra Moskva». Regissør Kjetil Bang-Hansen og trioen Monna Tandberg, Trond Brænne og Kim Sørensen skaper halvannen times fortettet og følelsesladet dramatikk på Nationaltheatrets amfiscene.

Det handler ikke om Napoleon og hans tilbaketog fra Moskva i 1812. Men den mannlige hovedpersonen, Edward, leser om hærførerens retrett, og han sammenligner sin egen livssituasjon med en krig.

Han har truffet en ny kvinne. Ekteskapet med Alice er dødt. Våger han å bryte opp og la kona og den voksne sønnen ligge igjen på slagmarken? Eller skal han ofre seg og bli værende?

Det er ekteskapet og skilsmissen som står i sentrum i Nicholsons 90-tallsdrama. En dagligdags affære i våre dager. Men opprivende for dem det gjelder. Uten forvarsel drar Edward fra Alice etter 33 års ekteskap. Og han orker ikke å snakke med henne. Hun nekter å la ham gå. Og sønnen blir et slags ufrivillig sendebud mellom foreldrene.

Nådeløst.

«Tilbaketoget fra Moskva» er et familiedrama med opplegg til både psykologiske observasjoner og verbale finter. Det er et lite speil på vårt moderne samliv. Et stykke om hvordan konstellasjoner i samlivet mellom mann og kvinne forandrer seg, hvordan tyngdepunkter flyttes som brikker i et sjakkspill. Hvordan man støter mot hverandre og går fra hverandre.

Noen føler lettelse over bruddet, mens andre føler seg sveket og forlatt. Nicholson skildrer dette nådeløst og direkte med sans for den gode replikken.

Alice kan snakke, men ikke lytte. Edward har gitt opp og vil helst lese eller løse kryssord.

Det er den underliggende ensomheten som er stykkets drivkraft. Det merkes at dramatikeren også er en dreven skribent av filmmanuskripter (Gladiator og Elizabeth: The golden age). Komposisjonsmessig er stykket skåret over en naturalistisk lest med kryssklipping av enkeltscener.

En dyktig trio utlegger familiens moralske og følelsesmessige konflikter i et godt og intenst samspill i John-Kristian Alsakers diskret scenebilde av et hjemmeinteriør. Monna Tandberg, Trond Brænne og Kim Sørensen står godt til hverandre, og spiller tett og nært. De er på scenen gjennom hele forestillingen. Når de ikke spiller med, iakttar de hverandre fra sidelinjen.

Dyktig.

FOTO: L-P Lorentzen wwww.lorentz.no

Monna Tandberg takker for seg som fast ansatt ved Nationaltheatret siden 1960. Det gjør hun med gnistrende spill.

Hennes Alice er sterk, oppegående, dominerende og dramatisk. Selv iført temmelig uelegante kostymer briljerer Tandberg på scenen. Det blir neppe siste gang hun inntar den.

Trond Brænne følger opp med glimrende spill som ektemannen. Og imellom dem står sønnen, sårt og fint tegnet av Kim Sørensen. Det finnes alltid ofre i krigen, og her er det han som slites mellom partene.

Kjetil Bang-Hansen har funnet en smidig og klar form. Et fortettet kammerspill er blitt drivende godt teater på amfiscenen.