Munch uten lerret
Osloby mener:
Røger skaper et troverdig kunstnerportrett i en forestilling som både er sprikende og overspent.
Kunsten og kunstnerens rolle er temaet i Alfa og Omega, der den danske forfatteren Sten Kaalø utforsker grenselandet mellom galskap og normalitet. Samtidig åpner Kaalø og regissør Lars Erik Holter opp døren til den kjente malerens liv og arbeid.
Vi møter tenåringen Munch som tror han skal dø av tæring. Munch som forelsker seg i den vakre og uregjerlige Tulla Larsen. Den sjalu, fulle og kranglende Munch. Munch i konfrontasjon med August Strindberg. I møte med Hans Jæger. Munch og de kvinnelige modellene. Og ikke minst den psykotiske og nevrotiske kunstneren.
For forestillingen utspiller seg når han er pasient hos doktor Jacobson på nerveklinikken i København. Der var han innlagt i åtte måneder i 1908. Psykisk nedkjørt og mentalt ustabil, preget av forfølgelsesvanvidd og hallusinasjoner. Fra klinikken gjenopplever han sitt liv. I uro og angst. Mellom galskap og genialitet. Under oppholdet laget han serien Alfa og Omega, som består av 18 litografier. Deler av den stilles ut på Munch-museet, og en fotoutstilling av bilder han tok mens han var innlagt, vises på teatret.
Indre demoner.
For en scenograf og billedmaker må det ha vært en spennende utfordring å gjenskape den verdensberømte malerens indre og ytre univers. Bård Lie Thorbjørnsen har nøyd seg med å utforme en helt naken scene med høye, hvite og tomme lerreter. Til tross for kraftig lyssetting skjer det ingenting på lerretene.
Det gjør det derimot på scenegulvet. Det er persongalleriet som fremstiller Munchs indre demoner: groteske, rødhårede kvinner, griser i elskovsakt, pasienter med ansiktsmasker og Bjørnstjerne Bjørnson som levende statue. Det er også de som danner Munchs bilder underveis. Regitanken er nok fiks og gjennomtenkt, men de tomme lerretene formelig skriker etter farger og kunstnerisk liv.
Sentrum.
Øystein Røger er utlånt fra Nationaltheatret til den krevende rollen som Munch. Han er på scenen gjennom hele den tre timer lange forestillingen. Og han er hele veien oppsetningens solide sentrum. De beste scenene har han med Agnes Kittelsen som den yndige sykepleieren og modellen, Regine.
Rundt dem blir personene stort sett overtydelige typeklisjeer. Noen morsomme, som Janny Hoff Brekkes spinnville kvinner og Randolf Walderhaugs infame portrett av August Strindberg. Andre er blitt mindre morsomme.
Rykk og napp.
Alfa og Omega er intet stort dramatisk verk, og forestillingen burde vært strammet betydelig inn. Oppsetningen på Centralteatret går i rykk og napp med en rekke sammenkjedede scener. Skal man oppleve Munchs nådeløse kraft og styrke, er Munch-museet fremdeles stedet.
