Stenersenmuseet

Tittelen på Stenersenmuseets mønstring av sørafrikansk samtidskunst, kan oversettes til «Skjønnhet og glede». Utstillingskurator Selene Wendt har valgt 12 av vel 100 kunstnere, og tilbyr et fascinerende blikk på dette landets kunst - etter anti-apartheidkampen.

Utvalget viser at de sørafrikanske kunstnerne, som andre av kunstnere, er opptatt av kjønn, klasse, identitet, individ og utsatthet. I tillegg ser vi at utstillingen vektlegger bruk av «nål og tråd», i forlengelsen av afrikanske tekstiltradisjoner.

Gulldress.

Blant høydepunktene er Lawrence Lemaoanas mønstrede «tekstilplakater», der både håndverkstradisjoner og fiksjoner er satt i spill. Videoverket «Miss Congo» limer seg til netthinnen, ikke minst der vi ser kunstneren selv, Athi-Patra Ruga, ligge på toppen av en søppelhaug - iført dress i gullbrokade.

«Vices of Women» er et tankevekkende prosjekt. Andries Botha har invitert kvinner til å visualisere gruoppvekkende minner - gjennom broderi. Deres traumer spenner fra dramatisk drukning til diskriminering og mishandling.

Nettopp her blir utstillingens tematisering av skjønnhetsbegrepet dirrende akutt: Hvordan uttrykke det grusomme gjennom en vakker form - og er det ikke nettopp ved denne problemstillingen kunsten ofte befinner seg?

For deltagerne er nok det terapeutiske viktig, fra en betrakters perspektiv er det verdt å legge merke til kvinnenes konsekvente bruk av en tradisjonsrikt naivistisk stil.

Sommerfugl.

Langa Magwa har signert et annet sorgarbeid, en sommerfugl skapt i etterkant av at datteren ble voldtatt. Skjøre sommerfugler forskjønner verden, men er også utsatte og sårbare - som små piker.

Kunstnerne «hilser skjønnhetens makt velkommen, og bruker den til å gi uttrykk for viktig bakenforliggende tematikk», skriver Wendt i katalogteksten. Selv vil jeg hevde at kampen med og mot det skjønne er et av kunstens fremste kjennetegn. Men mye tyder på at også i Sør-Afrika er skjønnhet mangfoldig - og relativ.