The Edge

– Aargh! Smak på denne.

– Hm. Den smaker posesaus, minner litt om kjøttbollesausen de serverer på IKEA, sier spisefølget.

Vi sitter på biffrestauranten The Edge på Tjuvholmen og titter på båtene som tøffer forbi. Lokalet er lyst og trivelig, servitørene kunnskapsrike og hyggelige, og alt ligger til rette for en fin kveld – hadde det ikke vært for dårlige sauser og kalde grønnsaker. Men starten på måltidet er ikke like ille.

Laksetartar med pepperrotkrem, soyagelé, salat og kapers.

Soyagelé

Servitøren har anbefalt et glass sancerre til forrettene, og vi skåler og nyter livet, mens vi dypper deilig olivenbrød i olje og salt. Deretter står to vakkert danderte tallerkener på bordet med fisk og skalldyr.

 – Morsom måte å servere soyasaus på, men det trengs ikke så mye av den. Den er ekstremt salt, sier matvennen og peker på den store klatten soyagelé. Den gode, syrlige laksetartaren har i tillegg besøk av småpiffig pepperrotkrem, store smakfulle kapers, og en litt kjedelig salat. En oliven er også slengt på av en eller annen merkelig grunn, men alt i alt en vellykket kombinasjon.

Kaldt, kaldere, kaldest

– Jeg anbefaler en Vignelaure 2005 til hovedrettene. Den er veldig god og står godt både til pepperbiffen og kalveentrecôte, sier den smilende og observante servitøren. Et dyrt forslag til hele 755 kr, men vi lar oss lede inn i fristelsen. Og vinen skuffer ikke. Der gjør derimot maten. Etter noen gode slurker av den velduftende og fyldige vinen fra Provence havner hovedrettene på bordet. Det ser veldig godt.

Pepperbiffen er delt i tre biter, og den herlige rødfargen lyser mot oss. Det samme gjelder kalven av merket Limousin, og begge smaker godt. Den grillede kalveentrecôten er saftig, mør og veldig forsiktig krydret, og pepperbiffen like bra tilberedt, men også med lite salt og pepper.

Pepperbiffen er god på smak, men sausen og tilbehøret skuffer stort.

Problemet er tilbehøret, som er likt på begge rettene. De to aspargesene er halvsprø, men nesten helt kalde, de to aromasoppene er helt kalde, og den grillede tomaten har lidd samme skjebne. Det er ennå litt lunk i den lille maiskolbebiten og de faste og deilige amandinepotetene (17 stk. på to personer!) er fortsatt varme.

– De burde ha maten på varme tallerkener, og kanskje lokk på sausene, sier Smørbukk. Til den grillede retten følger nemlig tre skåler med både fløtesaus, peppersaus og bearnaise/bearnaise, og alle tre er lunkne. Peppersausen, som også følger med pepperbiffen, er tam og kjedelig på smak, fløtesausen smaker av pose og er uspiselig, mens den syrlige og fyldige bearnaisen er den eneste som duger og blir spist opp.

Lyse og trivelige lokaler.

Ja, de har crème brûlée her også

– Det virker som om man bruker all energi på kjøttet og glemmer alt det andre. Så lenge biffen er bra, er sikkert gjestene fornøyde. Kan man ikke lage gode sauer, burde man heller laget et bra urtesmør til å ha på kjøttet. Enklere og like godt, mener spisefølget.

Dessertutvalget er også klassiske og enkelt, men The Edge byr på hele syv desserter for liten og stor. Her er mye bær og is, men vi velger til slutt en crème brûlée på deling. Som resten av måltidet er også denne porsjonen stor, og kommer i hele to skåler med litt frukt til pynt. Et litt tykt sukkerlokk topper den meget gode brûléen med masse vaniljefrø.

– Det er ikke mye som skal til for at The Edge rykker opp en karakter eller to, men nå er det bare dyrt og middelmådig. 2600 kroner for måltidet er en dårlig vits.