Vil du ha bra eller dårlig utvalg? Vil du kjøpe noe du har lyst på, eller måtte velge noe du ikke har lyst på, av ren nød? Vil du plukke blant varer fra et mangfold av produsenter, eller holder det med én?

For noen dager siden gikk jeg rundt i Dyreparken utenfor Kristiansand med de minste barna mine, og oppdaget til min begeistring at den såkalte Setra serverte kompe, lapskaus, viltgryte, rømmegrøt og pølser. Dæven. Tradisjonsmat fra lokale produsenter. Men drikke var det verre med.

– Vi fører bare produkter fra Tine, sa den unge damen bak disken, overdrevent positiv og skarrende. Jeg så rundt meg. Tine-logoen overalt. Tegneserieaktige kyr, sauer og griser på store plakater.

– Ingenting annet! nesten ropte hun, med en svimlende malplassert stolthet i stemmen. Tine hadde skaffet seg monopol. På en eller annen måte. Jeg aner ikke hvordan.

Men jeg har ikke glemt hvordan Tine tidligere har betalt kjedene for å nekte konkurrentene tilgang til butikkhyllene. Jeg har ikke glemt den komplett absurde, parodiske smørkrisen. Tine har en haug med lik i skapet etter mange års nådeløs kamp for å tvinge konkurrentene ut over sidelinjen. Avtalene kan kanskje (nå og da) være lovlige, men hvem er det egentlig som tjener på det?

Kanskje Dyreparken, kanskje får de store rabatter, kanskje driver Tine serveringen selv, slik at Dyreparken slipper å tenke på det. Jeg aner ikke. Kanskje, nei, vent, helt sikkert, tjener Tine på det. I salg og markedsføring. Så... da er vel alt greit? Er ikke det en vinn-vinn-situasjon?

Nei. Det er nemlig en part til. Kundene. Tine misbruker markedsmakten sin, og vi taper på det. Men vi har også makt. Forbrukermakt.

Så dra gjerne til seters for å gjøre dere fete, Tine-geitebukker. Bare kom, dere. Men det er et troll under brua. Og nå kommer vi og tar dere! Ingenting annet? spurte jeg, vantro.